Hovedreglene for bruk av stor eller liten forbokstav ved ord er ganske enkle. Vi bruker stor forbokstav ved første ord i setninger og overskrifter og ved egennavn (Hans Fjell, Vy). Ellers brukes i hovedsak liten forbokstav. Tidligere ble også stor forbokstav brukt en del ved såkalt høflig tiltale, særlig i formelle brev og lignende: Vi viser til Deres søknad …, men dette brukes mindre i dag.

Noen ganger kan en likevel komme i tvil om det skal brukes liten eller stor forbokstav. Her har vi samlet noen av de vanligste tilfellene.

Etter kolon, semikolon og tankestrek
Etter kolon gjelder også hovedregelen om stor forbokstav ved hele setninger, men ikke ved leddsetninger og ufullstendige setninger. Tekstsitater gjengis ellers nøyaktig slik de står:

Han sier forklaringen er enkel: «Det er så lukrativt å investere i bolig og eiendom.»
Han sier forklaringen er enkel: «at det er så lukrativt å investere i bolig og eiendom.»

Det brukes ikke stor forbokstav ved opplistinger:

Husk å ta med: badetøy, håndkle og solkrem.

Ved presiseringer og bruk av eksempler er ikke alltid stor forbokstav nødvendig:

Vi har et problem: Flyavgangen er forsinket. / Vi har et problem: flyavgangen er forsinket.
Mange sliter med allergiplager: Noen tåler ikke melkeprodukter. / Mange sliter med allergiplager: noen tåler ikke melkeprodukter.

I slike tilfeller kan ofte tankestrek brukes som alternativ, da disse setningene henger tett sammen. Ved tankestrek skal det bare brukes liten forbokstav:

Mange sliter med allergiplager – noen tåler ikke melkeprodukter.

Etter semikolon skal det være liten forbokstav selv om en hel setning følger:

De stoler ikke på noen; de tror det er makt og direktiver som skal til for å utdanne våre barn.

Titler
Stor forbokstav brukes i visse kongelige titler som Hans Majestet Kongen, Hans Kongelige Høyhet Kronprinsen, Deres Majestet m.fl. Men vi skriver kong Harald og dronning Sonja med liten forbokstav. Det samme gjelder andre titler som president, statsminister, pave, høyesterettsadvokat, barneombud etc.

Offentlige institusjoner
Ved betegnelser på offentlige institusjoner begynner det å bli litt mer problematisk. Navn på visse sentrale institusjoner skrives med stor forbokstav: Stortinget, Odelstinget, Høyesterett, Forsvaret, Utenriksdepartementet. Men noen av disse brukes også som fellesnavn med generell betydning, og da skal det være liten forbokstav: det svenske utenriksdepartementet, det moderne forsvaret. Vi skriver normalt regjeringen med liten forbokstav (formen Regjeringen kan brukes i sjeldnere tilfeller når det spesielt dreier seg om statsorganet). Vi skriver alltid departementet, selv om det gjelder et bestemt departement:

Det sier en talsperson for departementet i en uttalelse.

Noen ganger kan en skille mellom navnet på institusjonen og betegnelsen på personen som leder institusjonen:

Saken ble klaget inn for Barneombudet. (institusjonen)
Skolen er en arena hvor barna er pliktig å være til stede, og hvor de har rett til å føle seg trygg, sier barneombudet i et intervju med avisen. (personen som er barneombud)

Liten forbokstav brukes i regelen ved navn på etater, avdelinger, valgte organer, komiteer og lignende: barnevernet, bystyret, kommunestyret, skatteetaten, sentralstyret, finanskomiteen, kontrollutvalget m.m.

Ord med tilknytning til egennavn
Sammensetninger med egennavn og andre ord kan skrives på to ulike måter, enten med stor forbokstav og bindestrek eller med liten forbokstav uten bindestrek: Oslo-mannen eller oslomannen (altså ikke Oslomannen, som er en vanlig feil). Jo vanligere slike ord er, dess mer er tendensen å velge skrivemåten uten bindestrek.

Visse ord som i utgangspunktet er egennavn, kan over tid få en mer generalisert betydning som fellesnavn, og da blir det korrekt å skrive dem med liten forbokstav. Et eksempel er ordet aspirin, opprinnelig betegnelse på legemidlet Aspirin, men som etter hvert er blitt brukt som betegnelse for en type smertetabletter mer generelt. Dette kalles for appellativisering i språkvitenskapen.

Navn på biler skrives alltid med stor forbokstav selv om disse har visse fellestrekk med fellesnavn, blant annet ved at de gjerne brukes med artikler og i bøyde former: Han kjører en gammel Volvo. Den svarte Mercedesen forsvant i stor fart fra ulykkesstedet. Men dette gjelder ikke oversatte betegnelser som folkevogn for Volkswagen.

En mer omfattende oversikt kan leses på Språkrådets hjemmesider: https://www.sprakradet.no/sprakhjelp/Skriveregler/Stor_eller_liten_forbokstav/